Fossilavhengighet: Økonomisk sårbarhet og klimakrise?

USAs angrep på Iran viser hvor alvorlige konsekvenser oljeavhengigheten har. Avhengighet av fossil energi fører ikke bare til en stadig eskalerende klimakrise med tilhørende sikkerhetstrusler, men den gir også folk dårligere råd.

Det er folk flest som får regningen når de økte olje- og gassprisene driver opp kostnadene i landbruket, transportsektoren og andre deler av næringslivet.

Regjeringen liker å skryte av at det ikke går så verst i norsk økonomi, men hvorvidt det er sant eller ikke, kommer an på hvem man spør.

I den grad det går godt i norsk økonomi, er det nok først og fremst bra for oljeselskapene, for etablert industri og for staten.

Resten av oss har høye renter, høyere matvarepriser og gründerne som bygger opp framtidens bedrifter, mangler kapital, kraft og kompetanse.

Norge sakker akterut sammenlignet med våre naboland når det gjelder å skape nye løsninger som verden trenger.

I denne situasjonen haster det med å gjøre oss mindre oljedopede, men regjeringen insisterer fortsatt på en politikk som investerer i ny olje- og gassvirksomhet, og insisterer på en klimapolitikk som dessverre ikke kutter utslipp så det virkelig monner og gjør norsk økonomi mindre avhengig av fossil energi i verdikjedene.

Regjeringens politikk er ikke bare for svak til å hindre klimakrise, men den fortrenger også nyskapende næringsliv og gjør folks privatøkonomi sårbar for hissige stormakter.

Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Er finansministeren enig i at redusert avhengighet av fossil energi vil være et gode for folks lommebok og trygge norsk økonomi på sikt?

Og hvilke økonomiske grep vil regjeringen ta for å redusere fossilavhengigheten?

Regjeringen har over flere år gjort mye for å redusere vår avhengighet av fossile drivstoff på mange måter og i mange dimensjoner.

Det at vi øker og utvider bruken av prising på utslipp av klimagasser, vrir forbruket og produksjonen i retning av varer og tjenester som er mindre avhengige av fossile drivstoffer og som bidrar til CO2-utslipp.

Vi har også nylig gjennomført ytterligere omlegginger i den retningen, og det gjør vi også i budsjettforliket med Miljøpartiet De Grønne, slik at det å prise utslipp er kanskje det viktigste enkelttiltaket for å redusere avhengighet.

Det andre er den omplasseringen som nå har skjedd av norsk nasjonalformue. Det er ikke mange år siden så godt som hele vår oljeformue var olje i bakken som vi produserte og solgte.

Nå er det i mye større grad plassert i finansformue i utlandet. Det betyr at vi er mye mindre sårbare for svingninger i oljemarkedet og for svingninger i oljeprisen.

Vi er til gjengjeld litt mer sårbare for svingninger i aksje- og obligasjonskurser, men det har i hvert fall redusert vår avhengighet av olje at vi har mindre av nasjonalformuen plassert i olje.

Og så må vi jobbe internasjonalt, for igjen: Vi kan gjøre mye i Norge, men vi er avhengig av internasjonalt samarbeid.

Norge er en pådriver i FN, men også i andre fora for å få til sterke, gode og effektive avtaler for klimaet, og dermed også redusert avhengighet av fossile brensler.

Jeg takker for svaret.

I kjent stil er finansministeren internasjonalt orientert, men da er det jo litt snodig at ikke finansministeren har oppdaget at omtrent alle land rundt oss svarer på denne krisen i Midtøsten med en enda raskere omstilling til fornybar energi.

Her hjemme kommer regjeringen stadig til en forunderlig konklusjon om at svaret på denne krisen er å fortsette norsk olje- og gasspolitikk som før.

Nå skal finansministeren slippe å svare på Fremskrittspartiets klima- og oljepolitikk, men det er jo interessant at regjeringen i så stor grad deler Fremskrittspartiets vurdering av at det viktigste for norsk økonomi er at det pumpes olje og gass på norsk sokkel så lenge som overhodet mulig.

Derfor lurer jeg på: Hvilket budskap har finansministeren til dem som er bekymret for at norsk økonomi skal være akkurat like fossilavhengig om ti år som den er i dag?

Er det noe denne krigen Iran og situasjonen i Midtøsten har vist – med redusert tilførsel av olje og gass fra Midtøsten og dermed økte priser, som både slår ut i økte bensin- og dieselpriser, men også i det generelle prisnivået – så er det at det er viktig at et land som Norge fortsetter å levere olje og gass til verdensmarkedet, noe vi gjør.

Det internasjonale energibyrået har oppfordret oss til å gjøre det vi kan, og Norge fortsetter å bidra med både olje og gass til det internasjonale markedet.

Men igjen: Ut fra det vi ser av alle framskrivingene i norsk økonomi, vil jo petroleumssektoren som andel av norsk økonomi etter hvert gå ned, simpelthen fordi produksjonen faller, og fordi andre deler av økonomien vokser.

Og når vi ser på nasjonalformuen, har vi allerede gjennomført en massiv omplassering til finansformue.

Men som statsministeren har sagt mange ganger, og Arbeiderpartiet har sagt mange ganger: Vi skal ikke avvikle, vi skal omstille denne næringen, og den omstillingen er vi i full gang med.