Rett til helsehjelp for hjemvendt norsk kvinne

Det er en tragedie for denne kvinnen at hun ikke kan få tilbringe sine kanskje siste uker eller måneder i Norge sammen med sin familie, ektemann, barn og barnebarn.

Hun er helt avhengig av å kunne få behandling og oppfølging av spesialisthelsetjenesten her for å kunne være i Norge. Kvinnen er selv utdannet hjelpepleier og har arbeidet i Norge i 15-16 år, før hun flyttet til England med sin familie.

Hun har mottatt behandling for sin sykdom i England og har rett til fortsatt behandling der, men ønsker - som alle kan forstå - å tilbringe sin siste tid sammen med mann og barn her i Norge.

Informasjonen de har mottatt fra Nav går ut på at hun/familien da selv må betale helsehjelpen her i Norge. Hun har ingen rettigheter i folketrygden ettersom hun har bodd 10 år i England.

Dersom kvinnen kommer hjem til Norge vil hun muligens kunne ha rett til en uføreytelse basert på de årene hun hadde opptjening til folketrygden her.

Ot.prp. nr. 8 (2008-2009) innførte visse endringer i botidskravet etter mangeårig opphold i utlandet avhengig av når uføretidspunktet inntrådte. Det er et spørsmål om en slik løsning ville endre forholdet til retten til helsehjelp.

Først vil jeg få uttrykke forståelse for at den situasjonen denne kvinnen og familien hennes er kommet opp i er svært vanskelig.

Forskrift fastsatt 16. desember 2011 har nærmere regler om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i Norge.

Etter denne forskriften gjelder retten til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 blant annet de som er medlem av folketrygden.

Av folketrygdloven § 2-1 andre ledd fremgår det at en person som flytter til Norge, regnes som bosatt fra innreisedatoen når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder.

I NAVs rundskriv til bestemmelsen heter det: ”Det har ingen betydning for vurderingen av spørsmålet om bosted eller oppholdssted om det er sannsynlig at en person som kommer syk hit, kan leve i 12 måneder etter ankomst.

Dersom tilknytningen til utlandet er brutt og hensikten er å bosette seg i Norge for godt, anses vedkommende som bosatt i Norge fra ankomsten.”

Eventuelle spørsmål om hvordan denne bestemmelsen skal tolkes eller andre spørsmål vedrørende reglene i folketrygdloven kapittel 2 om medlemskap i folketrygden, hører inn under arbeidsministeren. For øvrig viser jeg til Prop.

118 L (2012-2013) om rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m., jf. Innst.

388 L (2012-2013) og lovvedtak 121. I proposisjonen omtales de EØS-rettslige regler som gjelder for dekning av utgifter til helsehjelp i annet EØS-land, se særlig punkt 11.1 og 11.2.

Reglene i trygdeforordningen gjelder i hovedsak behandlingsbehov som oppstår under opphold i et annet EØS-land, men åpner også for at trygdelandet kan samtykke til å dekke utgifter til planlagt behandling.

Prinsippet om fri bevegelighet for tjenester innebærer også at behandlingsutgifter i andre EØS-land i noen tilfeller må dekkes av trygdelandet, jf. omtale i kapittel 12.

Britiske myndigheter vil kunne gi nærmere opplysninger om hvordan disse ordningene praktiseres for personer som er medlem av trygdeordningen i Storbritannia.